Det var en gang en gutt, og det
var Jens. Han hadde tenner i munnen sin, og det har vi jo alle. Men i en av tennene sine
hadde Jens et hull, og der bodde to små fyrer som hette Karius og Baktus. Det var
noen merkelige navn, syns du kanskje, men så var det også noen ganske merkelige fyrer.
De var så bitte små at man ikke kunne se dem uten gjennom et kraftig
forstørrelsesglass.
Den ene var svarthåret og den andre var rødhåret, og begge levde av sånt som var søtt og godt, og det fikk de nok av. De trallet og sang,
og når de ikke sov, og ikke spiste, så hakket og banket de i tanna for
å gjøre huset stort og fint og romslig.
Men en dag syntes den ene av dem at det snart kunne klare seg. "Nei Karius",
sa han, "nå har vi hugget og hakket og hugget og hakket. Nå er jammen huset vårt
stort nok, syns jeg.
Være
Glad-Sangen!
Hei, hurra, hurra, hurra!
Vi to har det jammen bra.
Her i tennene til Jens
er vi aldri sukkerlens.
Søte karameller små
er det beste vi kan få,
og så det som vi får nå:
Deilig loff med sirup på!
Tra la la la la, tra la la la la
tra la la la la la la la la!
Være Trist-Sangen!
Alt som var av søtt og godt
det er borte stort og smått.
Alt har børsten feiet bort,
det var veldig dårlig gjort!
Her er ikke noe nå -
ingen karameller små,
ingen loff med sirup på -
Å hvordan skal dette gå...
Etter tannlegen
å hvor skal vi bo i natt ?
Tanna her er slett og glatt !
å jeg er så sint så sint
at jeg nesten flyr i flint !
Men det er nok ingen råd,
for vi er så altfor små.
Vi er trette begge to,
men har ingen sted å bo.
|